Postimpressionisme

in Wikipedia, die vrye ensiklopedie
Henri Rousseau, Le Centenaire de l'indépendance, 1892, Getty-sentrum, Los Angeles.

Postimpressionisme (ook Post-Impressionisme gespel) is ’n oorwegend Franse kunsbeweging wat rofweg tussen 1886 en 1905 ontstaan het; van die laaste impressionistiese uitstalling tot met die begin van fauvisme. Dit het ontstaan as ’n reaksie teen impressioniste se naturalistiese uitbeelding van lig en kleur. Vanweë die klem op abstrakte eienskappe of simboliese inhoud, het postimpressionisme ook neo-impressionisme, simbolisme, cloisonnisme, Pont-Aven-skool en sintetisme omsluit, sowel as sommige latere impressioniste se werk. Die beweging is gelei deur Paul Cézanne, Paul Gauguin, Vincent van Gogh en Georges Seurat.

Die term "postimpressionisme" is die eerste keer in 1906 deur die Engelse kunsresensent Roger Fry gebruik.[1][2] In 1910 het hy weer die term gebruik toe hy die uitstalling Manet and the Post-Impressionists reël. Hy het dit gedefinieer as die ontwikkeling van Franse kuns sedert Manet.

Postimpressioniste het impressionisme uitgebrei, terwyl hulle die perke daarvan verwerp het; hulle het steeds helder kleure, dikwels die dik aanwending van verf en lewensgetroue onderwerpe gebruik, maar was meer geneig om geometriese vorms, verwronge beelde vir effek en onnatuurlike of wispelturige kleur te gebruik.

Oorsig[wysig | wysig bron]

Toulouse-Lautrec, Portret van Émile Bernard, 1886, Tate-galery, Londen.

Die postimpressioniste was ontevrede met wat hulle beskou het as beuselagtige onderwerpe en die verlies van struktuur in impressionistiese skilderye, hoewel hulle nie ooreengekom het oor die pad vorentoe nie. Seurat en sy volgelinge het pointillisme gebruik – die sistematiese gebruik van klein kolletjies kleur. Cézanne het hom ten doel gestel om ’n sin van orde en struktuur te herstel om "impressionisme iets solieds en blywends te maak, soos die kuns van die museums".[3] Hy het dit reggekry deur voorwerpe tot hul basiese vorm terug te lei terwyl hy die sterk kleure van die impressionisme behou het. Die impressionis Camille Pissarro het tussen die middel 1880' en middel 1890's met neo-impressionistiese idees gespeel. Teleurgesteld met wat hy romantiese impressionisme genoem het, het hy pointillisme beproef voordat hy in die laaste dekade van sy lewe teruggekeer het na suiwerder impressionisme.[4] Van Gogh het kleur en lewendige, draaiende kwashale gebruik om sy gevoelens en gemoedstoestand uit te beeld.

Hoewel hulle dikwels saam uitstallings gehou het, het postimpressionistiese kunstenaars nie saamgestem oor ’n samehangende beweging nie. Hul abstrakte idees van harmonie en strukturele komposisie het egter voorkeur geniet bo naturalisme. Kunstenaars soos Seurat het ’n nougesette wetenskaplike benadering tot kleur en komposisie gehad.[5]

Camille Pissarro, Hooi maak by Eragny, 1889, privaat versameling.

Jonger skilders in die 1890's en vroeë 20ste eeu het in geografies verwyderde streke en in verskeie stylkategorieë geskilder, soos fauvisme en kubisme.

Definisie[wysig | wysig bron]

Die Amerikaanse kunshistorikus John Rewald het geskryf "die term postimpressionisme is nie baie presies nie, maar baie gerieflik". Die meeste van die kunstenaars op die uitstalling waar Roger Fry die term gevestig het, was jonger as die impressioniste. Fry het later verduidelik: "Dit was gerieflikheidshalwe nodig om ’n naam aan hierdie kunstenaars te gee en ek het postimpressionisme gekies omdat dit die vaagste term is. Dit beskryf bloot hul posisie in tyd relatief tot die impressionistiese beweging."[6]

Rewald het die omvang van dié groep beperk tot tussen 1886 en 1892 in sy publikasie oor Post-Impressionism: From Van Gogh to Gauguin (1956). Hy het gekonsentreer op sulke uitnemende vroeë postimpressioniste in Frankryk soos Van Gogh, Gauguin, Seurat en Redon. Hy het hul verhouding sowel as die kunskringe waarin hulle beweeg het (en dié wat hulle teengestaan het) verken, insluitende neo-impressionisme, simbolisme, cloisonnisme, Pont-Aven-skool en sintetisme. Later het hy ook ander kunstenaars ingesluit, soos Toulouse-Lautrec, Les Nabis, Cézanne, Henri Rousseau en die jong Picasso.

Galery van belangrike postimpressioniste[wysig | wysig bron]

Verwysings[wysig | wysig bron]

  1. Richard R. Brettell, Modern Art, 1851-1929: Capitalism and Representation, Oxford University Press, 1999, p. 21
  2. Peter Morrin, Judith Zilczer, William C. Agee, The Advent of Modernism. Post-Impressionism and North American Art, 1900-1918, High Museum of Art, 1986
  3. Huyghe, Rene: Impressionism. (1973). Secaucus, N.J.: Chartwell Books Inc., p. 222. OCLC 153804642
  4. Cogniat, Raymond (1975). Pissarro. New York: Crown, pp. 69–72. ISBN 0-517-52477-5.
  5. Caroline Boyle-Turner, Post-Impressionism, History and application of the term, MoMA, From Grove Art Online, Oxford University Press, 2009
  6. Gowing, Lawrence (2005). Facts on File Encyclopedia of Art: 5. New York: Facts on File, p. 804. ISBN 0-8160-5802-4

Bronnelys[wysig | wysig bron]

  • Bowness, Alan, et alt.: Post-Impressionism. Cross-Currents in European Painting, Royal Academy of Arts & Weidenfeld and Nicolson, Londen 1979 ISBN 0-297-77713-0
  • Metropolitan Museum of Art Timeline
  • Manet and the Post-Impressionists (R. Fry en D. MacCarthy, Londen, Grafton Gals, 1910–11)
  • The Second Post-Impressionist Exhibition (R. Fry, Londen, Grafton Gals, 1912)
  • J. Rewald. Post-Impressionism: From Van Gogh to Gauguin (New York, 1956, rev. 3/1978)
  • F. Elgar. The Post-Impressionists (Oxford, 1977)
  • Post-Impressionism: Cross-currents in European Painting (reds. J. House en M. A. Stevens; Londen, RA, 1979–80)
  • B. Thomson. The Post-Impressionists (Oxford en New York, 1983, rev. 2/1990)
  • J. Rewald. Studies in Post-Impressionism (Londen, 1986)

Eksterne skakels[wysig | wysig bron]